Arianisme og dens innflytelse i dag.

av Ryan Turner

Innledning

Arianisme er oppfattelsen at Jesus Kristus ikke er likeverdig med Faderen, men er Guds første skapning. Grunnleggeren av arianismen er Arius (=Aerios) som døde i 336. Hans tanker hadde enorm innflytelse på den tidlige kirke og de var med på å definere ortodoksi, med en rekke  tros setninger. Hans innflytelse gjør seg fremdeles gjeldende i dag i slike grupper som Jehovas vitner. Som et resultat av sin overbevisning lager disse moderne arianere en rekke med bibelske argumenter for å støtte sin påstand om at Jesus ikke er Gud. Enskjønt arianisme er bibelsk gal, tvinger dens læresetninger kirken, igjennom alle generasjoner, til å definere hva den tror angående Jesus natur.

Den historiske bakgrunnen for Arianismen.

Grunnleggeren av arianismen var ingen andre enn Arius. Han studerte under Lucian fra Antiokia som anså Jesus for å være en halvgud. I virkeligheten trodde Lucius at Logos ikke var hverken Gud eller menneske. Jesus har så høy status blant skapningene at han kalles (Kol 1:15) ”.. den førstefødte, som står over alt det skapte.” Jesus er overnaturlig, men ikke lik Faderen. Brown sier: ”Arianismen utviklet ideen at Sønnen er halvt guddommelig, skapt, men ikke unnfanget, ved Faderen og har et skapnings tidspunkt, i alle fall en begynnelse, før skapelsen av den materielle verden.”1 Arius ble senere ordinert som presbyterianer i Aleksandria i 311. Han hadde mange venner i høye stillinger bl.a. en rekke asiatiske biskoper som tolererte hans ideer.

Som et resultat av spredningen av hans lære, fikk han en del  opponenter.  En av disse opponentene var biskop Aleksander. Han argumenterte at Jesus var skapt av samme materiale som Faderen. Som et resultat av denne uoverensstemmelsen ble det en stor kontrovers mellom de lokale kirkene. Denne argumentasjonen fikk Konstantin å innkalle til Council of Nicea (Konsilet i Nikea).

Konsilet i Nikea

318 biskoper fra Øst og noen få fra Vest kom til Konsilet i Nikea. De debatterte saken ganske lenge, men ble ikke enige. Til slutt gjorde arianerne den feil at de presenterte en troserklæring fra Eusebius fra Nicomedia (İzmit, Tyrkia, o.a.). Brown kommenterer: ” Den, åpent og klart, fornektet Kristi guddommelighet, og sjokkerte til og med de minst skarpe blant den ubestemte majoriteten.”2 Som et resultat; erklæringen ble avvist.3 Arianerne appellerte til Eusebius fra Cesarea. Han skrev en troserklæring som ble grunnlaget for den Nikenske trosbekjennelse. Konstantin selv gikk selv i bresjen for homoousios (lat.:consubstantial = samme substans). Et ord som ble brukt av Kirkemøtet i Nikea for å uttrykke Kristi guddommelighet). De fleste arianske biskopene gav seg og keiseren gav ordre til at Arius skrifter skulle brennes.

Til tross for keiserens anstrengelser avsluttet ikke den Nikenske trosbekjennelsen saken helt. Keiseren begynte snart å lytte til de som hadde sympati for arianerne. Han til og med gjeninnsatte Eusebius fra Nicomedia. Han fjernet også noen pro-Nikea biskoper. Etter Konstantins død tillot hans tre sønner mange av de pro-nikeanske biskopene å bli gjenninnsatt.

Konflikten i 340-380

Perioden 340-380 var en periode i keiserriket med mye uro. Det var en stor kamp mellom de ortodokse og arianerne. Den korte gjenninnsettingen ved Konstantins sønner varte ikke lenge. I 356 fordømte Konstantin Athanasius som måtte flykte ut i ørkenen. Konstantin foretrakk arianismen slik at med Browns ord: ”..synes seieren til arianerne å være komplett.”4 Men slaget var ikke over ennå..” Snart kom Julian til makten. Han var den siste av de hedenske monarkene. Han foretrakk religiøs toleranse og gjenninnsatte en rekke av de ortodokse biskopene. Under hans regjeringsperiode fikk arianismen ikke fotfeste, og de ortodokse vant frem i styrke. I 362 var det en synode i Aleksandria som understreket guddommeligheten til Sønnen og Den hellige ånd. Dette ble forløperen til Konstantinopel. I 363 var det en kortvarig uro. Omkring 370 kom Valens til makten. Han var den siste av de pro-arianisme keiserne. Han døde i 378 og Østen var uten støtte for arianismen.

Til slutt ble Gratian medkeiser til Theodosius (379-95 to-keiser, 394-95 ene keiser). Like etter innsettelsen lot han seg døpe og utstette en erklæring som fremmet trinitær ortodoksi. Brown kommenter dette: ”Den nikeiske trosbekjennelse la vekten på inkarnasjon, lidelse og oppstandelse og Kristi annet komme, og var således historisk mer enn teologisk. I motsetning, Theodosius erklæring understreker mer guddommeligheten til Faderen, Sønnen og Den hellige ånd og doktrinen om treenigheten, og han nevner ikke Kristi gjerning som sådan i det hele tatt.”5 Han innkalte til Det andre økumeniske konsil i Konstantinopel. Theodosius tok biskop embetene fra alle arianerne og gav dem til de ortodokse. Brown kommenterer: ”Det andre økumeniske konsil markerer begynnelsen på økumenisk ortodoksi, for til motsetning til Nikea representerer den avslutningen istedenfor begynnelsen på konflikten med arianerne..”6 Med Konstantinopel og Theodosius anstrengelser var arianismen sterkt redusert i betydning og det var ortodoksi som triumferte i kristendommen.

Jehovas vitner: Nåtidens arianere.

Til tross for alle anstrengelsene til den ortodokse kirke for å utrydde arianismen, er det fremdeles enkelte grener av troen som fortsetter den dag i dag. En av disse er Jehovas vitner. Den ble grunnlagt i midten av det 19 århundre av Charles Taze Russell. Gruppen teller flere millioner tilhengere i utallige land. På samme måte som de gamle arianere tror dagens Jehovas vitner at Jesus ble skapt, og derfor ikke er evig og ikke gud. De hevder spesielt at Jesus var Mikael, erkeengelen. Men ved å granske skriften finner man fort ut at deres meninger ikke holder vann.

Jesu sanne natur

Til tross for de beste anstrengelser fra Jehovas vitner er det ingen bibelsk støtte for påstanden deres om at Jesus er underlegen Faderen. Man kan derimot komme med sterke påstander om at Jesus er guddommelig. I Joh 20:28 sier Tomas til Jesus: ”Min Herre og min Gud.” Metzger påpeker at det var rart at Jesus ikke gjorde noen forsøk på å irettesette ham, men Jesus aksepterer og roser Tomas tros- uttalelse (v.29). For det andre i Apg 7:59 ber Stefanus til Jesus. Metzger kommer med en uttalelse full av innsikt: ”Om derfor Jehovas vitners mening er korrekt, nemlig at Jesus bare er et åndelig vesen, var Stefanus en avgudsdyrker idet han bad til en som ikke var Gud.”7 For det tredje i Gal 1:1 kommenterer Metzger: ”Paulus skiller mellom Jesus Kristus og mennesker og rangerer ham sammen med Gud Fader.”8 Han bruker to preposisjoner med mennesket og menneskene, men bare én preposisjon når han refererer til Gud Fader og Jesus. Paulus var jøde og uten enhver tvil sterkt monoteistisk.  ”til og med de som han diskuterer med i brevet til Galaterne, jødene, diskuterer ikke Paulus syn på Kristus, så langt vi kan se.”9

For det fjerde, i Joh 10:30 sier Jesus: ”Jeg og Faderen er ett.” Jødene forsøker å stene ham fordi de forsto at han gjorde krav på å være guddommelig. (v.33) noe som Jesus ikke motsa. Metzger påpeker at Jehovas vitner forsøk på å bortforklare dette: ”..noten til deres oversettelse sier at ”er ett” betyr: ”er enige” Det er en oversettelse som mangler totalt rettferdiggjøring, i den grad at oversetterne ikke torde sette det rett in i teksten.”10 Igjen forsto jødenes hans krav på å være Gud og forsøkte å drepe ham. Metzger kommenterer: ”Psykologisk er det ingenting som skulle gjøre jødene sinte dersom Jesus hadde ment at han var (enig) av samme mening og oppfatning som Gud.”11

For det femte, viser Metzger til at NTs forfattere refererer til GTs bruk av Jehova istedenfor Jesus.12 Joel 3,5 sier: ”Men hver den som påkaller Herrens navn, han skal bli frelst.” Men Rom 10:13 siterer nøyaktig det samme utsagnet, men refererer til Jesus som Herren i 10:9. ”For hvis du bekjenner med din munn at Jesus er Herre, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst.” Det er en klar sammenheng mellom Jesus og guddommen.13 Metzger har rett når han konkluderer: ”Som man ofte har påpekt er Jesu uttalelse enten riktig eller galt. Om det er sant, da er han Gud. Om det er galt, visste han enten at det var galt eller han visste ikke at det var galt. Hvis han gjorde krav på å være Gud og visste at det var galt, så ville han være en løgner. Hvis han gjorde krav på å være Gud og ikke visste at dette var galt, måtte han være dement. Det finnes ingen andre muligheter.”14

Feilaktige oversettelser

Det mangler ikke på steder der Jehovas vitner har oversatt Bibelen feilaktig for å vise at Jesus er mindre en Faderen. Det gjør de med en rekke gale oversettelser av nøkkel vers om guddommelighet.

Johannes 1:1

I hht. Ny verden-oversettelsen av de hellige skrifter var Ordet ”en gud”. Jehovas vitner skriver dette, siden den bestemte artikkel ikke brukes. Metzger svarer til dette: ”Ved å bruke den ubestemte artikkel ”en” har oversetterne oversett det velkjente faktum at i Gresk grammatikk kan et substantiv være bestemt form markert på forskjellige vis, enten man på gresk bruker den bestemte artikkel eller ikke.”15 Videre, om Jehovas vitner aksepterer denne oversettelsen må de være polyteister. Til slutt, Metzger understreker han et prinsipp som kalles Colwells regel som indikerer: ”Et bestemt predikat i nominativ har artikkelen dersom det kommer etter verbet, det har ingen artikkel dersom det kommer foran verbet.”16 Det er ubestemt, utelukkende dersom konteksten krever det. Denne uttalelsen, uten den bestemte artikkel, av Johannes er ikke uvanlig.

Kolosserne 1:15-17

Et annet sted Jehovas vitner prøver å forvrenge er Kol 1:15-17 hvor de oversetter ”For i ham er allting skapt..” Metzger kommenterer: ”Det gamle Kolosser kjetteriet som Paulus måtte kjempe mot ligner i virkeligheten det moderne Jehovas vitner. For en del av kolosserne hevdet den gnostiske oppfatningen at Jesus var skapt som den første av mange andre mellommenn mellom Gud og mennesket.”17 Jesus eksisterte før han ble født av jomfru Maria. Han var mediet igjennom hvilket Gud skapte Himmel og jord (Joh 1:3, sml. 1 Kor 8:6) Jesus kan ikke være den første skapte tingen, slik Jehovas vitner hevder siden ”alle ting” uten unntak ble skapt ved ham, ”.. det synlige og usynlige, de som troner og de som hersker, både makter og myndigheter – alt er skapt ved ham og til ham.”

I Kol 2:9 nevnes Kristi guddom i presens ”I ham er hele guddomsfylden legemlig til stede,”

Filliperne 2:6

Et annet sted som oversettes/forklares galt av Jehovas vitner er Filliperne 2:6 hvor de skriver: ”.. som, skjønt han var i Guds skikkelse, ikke tenkte på en bemektigelse, nemlig at han skulle være Gud lik.”  Jehovas vitner tolker dette til at Jesus ikke var lik Gud. De vanlige norske oversettelsene sier: ” Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik” Dette forklares i En levende bok 1988: Fil 2,6 ”Enda han var Gud holdt han ikke på sine rettigheter.” Denne oversettelsen stemmer overens med J.B. Phillips oversettelse og andre lærde: Arthur S. Way og J.H. Trayer.

Titus 2:13

Et annet sted Jehovas vitner oversetter galt er Titus 2:13. Deres bibel sier: ”.. av den store Gud og (og =  KAI, på gresk) av vår Frelser, Kristus Jesus,” Her er det ”..og av vår Frelser..” som viser at Gud og Kristus ikke er den samme, sier Jehovas vitner. Men Metzger forklarer en regel som motsier Jehovas vitners mening. ”Denne regelen, i korthet, er at når konjunksjonen KAI (gresk) forbinder to substantiver i samme kasus, og artikkelen kommer foran det første substantivet og ikke er gjentatt foran det andre substantivet, refererer det andre substantivet alltid til samme person som er uttrykt eller beskrevet av det første substantivet.”18 Andre lærde er enige.19 Derfor viser disse versene forholdet mellom Jesus vår frelser og Gud.

Åpenbaringen 3:14

Et annet sted Jehovas vitner har forvrengt, er Åpenbaringen 3:14 hvor de lar Kristus referere til seg selv som: ”Guds skapnings begynnelse” med meningen at Jesus sier at han er begynnelsen av Guds skaperverk. Den vanlige norske oversettelsen er imidlertid klar: ”.. opphavet til Guds skaperverk” Dette stemmer med f.eks. Joh 1:3: ”Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. ”

Innvendinger mot Jesu guddommelighet

Innvending

I tilsvar til trinitarianerne påpeker arianerne og Jehovas vitner at ”guddommelig” brukes egentlig bare om Jesus på en ærefull måte. Gud er forskjellig fra Sønnen. Arius argumenterer at når det snakkes om ”sønn” er det billedelig tale. Å referere til ”sønnen” er en ærestittel og ikke en teologisk presis formulering.20 Gud er fremdeles forskjellig fra Sønnen.

Svar

Athanasius gir et utmerket svar til Arius innvending. Først argumenter han at det er bare Gud som kan frelse. Han sier: ”En essensiell egenskap ved å være en skapning er at man må gjenløses. Ingen skapning kan frelse en annen skapning. Bare skaperen kan forløse skapelsen.”21 Men i hht. kristen teologi er Jesus frelseren. Athanasius kom med en syllogisme: ”Bare Gud kan frelse, Jesus Kristus frelser, følgelig er Jesus Kristus Gud.”22 Videre peker Athanasius på at kristne tilber og ber til Jesus Kristus. Men ”kristne..forbys absolutt å tilbe noen eller noe unntagen Gud selv”23 sier Jehovas vitner. Derfor i hht. Arius og Jehovas vitner praktiserer kristne avgudsdyrkelse. Arius var ikke i stand til å tilbakevise dette, heller ikke kan Jehovas vitner gjøre det i dag.

Innvending

Jehovas vitner elsker å peke på at ordet Treenighet ikke finnes noen steder i Bibelen. Derfor kan det ikke være sant.

Svar

Fraværet av ordet treenighet beviser ikke det faktum at den eksisterer. Metzger kommenterer: «Feilen i et slikt argument kan gjendrives ved å svare at deres favoritt ord ”teokrati” (Guds herredømme) ikke forekommer i Bibelen. I begge tilfellene betyr ikke fraværet av ordet i Bibelen at ikke begrepene er der.»24 Videre er det tallriker tekster som demonstrer mønstret av trinitarisme.25

Innvending

Jehovas vitner peker på at i NT snakkes det om underordning av Sønnen til Faderen slik som i Joh 14:28 hvor Jesus sier: ”.. for Far er større enn jeg.”

Svar

Jehovas vitner har rett i å peke på at Jesus er underordnet Faderen, men dette gjelder bare hans gjerninger slik som i Joh 14:28, ikke hans eksistens. Metzger kommenterer angående den Athanasiske trosbekjennelse: ”Lik Faderen når det gjelder guddommelighet og underlagt Faderen når det gjelder hans menneskelige gjerning. Kristus sammenlikner ikke Faderens guddommelighet med sin egen, ei heller sin menneskelige natur med den guddommelige egenskapen til Faderen. Men med sin nåværende stilling med himmelsk ære som han nå har.”26 Videre snakker Jesus i en sammenheng hvor han trøster disiplene like før han forlater dem. Siden han skulle overgis til korsdøden er forklaringen om faderens storhet passende. Men han snakker ikke om skapelsen eller fornekter sin evige eksistens. For det tredje, på samme måten snakker Paulus om en rekke med Jesu forskjellige typer gjerninger: 1Kor 3:23; 11:3; 15:24 og 28. Paulus sier ikke klart hva ”underordne” er, men man må godta den klare læren andre steder i Pauli skrifter.

Innvending

Jehovas vitner protesterer på treenigheten fordi det synes polyteistisk og ulogisk, og eliminerer Guds opphøyede eksistens.

Svar

Enskjønt man kan forstå at treenighet kan synes polyteistisk, forklarer treenigheten Guds handlinger. For eksempel, hvordan kan Gud alltid elske om det ikke var noen som han kunne elske? Det må ha vært en annen person for ham som han kunne elske. Metzger sier: ”Men disse ordene ”gud er kjærlighet” har ingen reell mening om det ikke i det minste er to personer.”27 Det må være en som elsker og en som er gjenstand for å bli elsket og en åndelig kjærlighet. Gud må alltid elske dersom det er en del av hans natur. Videre kan det ikke være noen selv bevissthet uten forskjellige personer i guddommen. Dette fornekter ikke at treenigheten er mystisk. Metzger innrømmer riktig: ”Hvordan det i guddommens enhet kan tre personer med samme substans, makt og evighet er et mysterium utenfor den menneskelige forstand.”28 Men en Gud som vi totalt kunne forstå, hadde ikke vært verdig vår tilbedelse. Derfor er treenigheten perfekt kompatibel med opphøyetheten og Guds enhet.

Konklusjon – Betydningen av arianismen

Arianismen influerte ikke bare mange teologer i den tidlige begynnelsen av kristendommen, den forårsaket også skapningen av ortodoksien. Brown kommenterer at arianismen gav kirken den første standarden hvorved man kunne måle ortodoksi med nøyaktighet.”29 Den arianske uoverensstemmelse var den første som ble avgjort av et kirkemøte. Innvirkningen fortsetter i dag igjennom Jehovas vitner som fornekter Jesu guddommelighet. Men til tross for deres største anstrengelser stemmer ikke deres argumenter overens med Bibelens fakta. Deres Jesus mangler makten til å frelse.  Metzger påpeker korrekt virkningen av Jehovas vitners synspunkt at: ”Da han var på jorden var han ikke noe annet enn et menneske, og derfor kan ikke hans forsonende død ha større virkning enn et perfekt menneskes død.”30 Videre ”..om en sekts grunnleggende begreper om Jesus Kristus er feilaktige reises det alvorlig tvil om uttrykket ”kristen” kan brukes om et slikt system.”31 Men til tross for den negative vurderingen, har de kristne en glad tillit til at Kristi guddommelige ”megling” er tilstrekkelig til å bringe, ikke bare 144 000, men en stor skare som intet menneske kan telle, til himmelen”

Kilder

  • Brown, Harold O. J. Heresies: Heresy and Orthodoxy in the History of the Church. Grand Rapids: Hendrickson, 1988.
  • McGrath, Alister E. Historical Theology: An Introduction to the History of Christian Thought. Malden, MA: Blackwell, 1998.
  • Metzger, Bruce M. “The Jehovah’s Witnesses and Jesus Christ: A Biblical and Theological Appraisal.” Theology Today. (April, 1953): 65-85.
  • 1. Harold O. J. Brown, Heresies: Heresy and Orthodoxy in the History of the Church (Grand Rapids: Hendrickson, 1988), 106.
  • 2. Harold O. J. Brown, Heresies, 117.
  • 3. Ibid.
  • 4. Ibid., 125.
  • 5. Ibid., 137.
  • 6. Ibid.
  • 7. Ibid.
  • 8. Ibid., 72.
  • 9. Ibid.
  • 10. Ibid.
  • 11. 12. Ibid.
  • 12. Ibid., 73-74.
  • 13. Andre eksempler finnes i Isaiah 60:19 with Luke 2:32; Isaiah 6:1, 3, 10 som er et syn  av Jehova som kan sammenholdes John 12:37-41 hvor Jesia så et syn av; og Ps. 23:1/ Is. 40:10-11hvor Jehovah er hyrden. John 10:11 Jesus er Den gode hyrden.
  • 14. Ibid., 74.
  • 15. Ibid., 74-75.
  • 16. Ibid., 75.
  • 17. Ibid., 76.
  • 18. 23. Ibid., 79.
  • 19. 24. Metzger siterer PW Schmiedel, JH Moulton, AT Robertson, og Blass-Debrunner.
  • 20. Alister E. McGrath, Historical Theology: An Introduction to the History of Christian Thought (Malden, MA: Blackwell, 1998), 49.
  • 21. Alister E. McGrath, Historical Theology, 49.
  • 22. Ibid., 50.
  • 23. Ibid.
  • 24. Metzger, 73.
  • 25. Cf. Matt. 28:19, II Cor. 13:14, 1 Cor. 6:11, 12:4-5, II Cor. 1:21-22, Gal. 3:11-14, I Thess. 5:18-19, 1 Pet. 1:2 etc.
  • 26. Calvin, Commentary on the Gospel According to John, II (Edinburg, 1847), 103, in Ibid.
  • 27. Ibid., 83.
  • 28. Ibid.
  • 29. Brown, 106.
  • 30. Metzger, 70.
  • 31. Ibid.

 

 

 

 
 
CARM ison
 
 
CARM.org
Copyright 2014

CONTACT US:
CARM Office number: 208-466-1301
Office hours: M-F; 9-5 pm; Mountain Time
Email: [email protected]
Mailing Address: CARM, PO BOX 1353, Nampa ID 83653