av Matt Slick

I hht Den romersk katolske kirke er avlat et middel til tilgivelse for den timelige straffen for synder (som vi allerede har blitt tilgitt), som venter den kristne i dette liver og/eller i skjærsilden (purgatoriet). Straffen foregår oftest i skjærsilden, men kan også foretas her i livet. Avlat forkorter den tiden man må tilbringe i skjærsilden. Det er to sorter avlat: delvis eller total. En delvis avlat tar bort en del av straffen. En total avlat fjerner all straff for syndene. Å tildele et visst antall dager eller år igjennom avlat betyr at den tilsvarende tiden trekkes fra den tiden du må tilbringe i skjærsilden.

På innsiden av permen på New St. Joseph Baltimore Catechism som ble publisert i 1969 er det en bønn. Efter bønnen sier den: ”En avlat på fem år.  En total avlat efter de vanlige retningslinjer om bønnen sies frem daglig i en måned.” Det betyr med andre ord at om du sier frem bønnen hver dag i en måned fjernes fem år som du ellers måtte tilbringe i skjærsilden. 

På den samme siden i den samme katekismen sies det: ”Den troende som bruker 20 minutter til en halv time til å lære bort eller studere kristne doktriner kan vinne en avlat på tre år. En total avlat på de vanlige betingelser to ganger i måneden om ovenstående praksis gjøres minst to ganger i måneden”.

Så  i hht denne katekismen kan du si frem bønnen på en ordentlig måte og få fem år fjernet fra din tid i skjærsilden. På samme måten om den troende bruker 20 minutter til en halv time med å lære bort eller studere kristne doktriner kan de få flere år fjernet fra skjærsilden. Er dette bibelsk? Overhode ikke. Det er latterlig å tro at ved å fremsi en bønn eller ved å lese en doktrine minskes den  tiden du må tilbringe i skjærsilden; som er et sted som er funnet på av Den katolske kirke. Det er ikke noe annet enn et middel til å kontrollere katolikkene og å holde dem avhengig av  ”Moderkirken”

Kirkens skattkammer er et lager av fortjenester oppnådd igjennom Kristi offer og bønnene og gode gjerninger av Jomfru Maria og helgenene. Dette reservoar av fortjenester brukes og anvendes på romerske katolikker via Den romerske katolske kirke slik at den fremtidige straff kan bli redusert. Her har vi i virkeligheten et system hvor fortjenester gis via Den romersk katolske kirkes sakramenter og presteskap.

Den katolske kirkes katekisme (KKK)1476: De åndelige goder som finnes i de helliges samfunn, kaller vi også Kirkens skattkammer, “som ikke er en oppsamling av goder, slik materielle goder samles opp over århundrer, men som er den uendelige og uuttømmelige verdi Kristi vår Herres soning og fortjenester har i Guds øyne, frembåret for at menneskeheten skulle settes fri fra synd og nå frem til samfunn med Faderen. Det er i Kristus, vår gjenløser, at hele fylden av Hans gjenløsnings godtgjørelse og fortjenester befinner seg”.

KKK 1477: ”I dette skattkammer hører likeledes hjemme den i sannhet umåtelige, usammenlignbare og stadig nye verdi den salige Jomfru Marias og alle helgeners bønner og gode gjerninger har i Guds øyne, de som helliggjorde seg ved Kristi nåde ved å følge i Hans fotspor, og som har utført verk som er Faderen velbehagelige, slik at de, ved å arbeide på sin egen frelse, også har samarbeidet til sine brødres frelse innenfor det mystiske legemes enhet”.

Kort sagt er dette skattkammeret et middel til å holde sine medlemmer avhengig av sakramentene deres og det kirkelige system. Om du ikke deltar i de romersk katolske sakramentene blir din fremtidige straff adskillig verre. Den romersk katolske kirke får folk til å komme tilbake, være avhengig av den, idet man trenger utdelingen av fortjenestene som den har til sin disposisjon. Istedenfor at det romersk katolske mennesket er totalt herliggjort og rettferdiggjort i Kristus, ved Kristi gjerning på korset, blir selve offeret gitt av Herren i sitt offer, ranet av Den romersk katolske kirken. Kraften og presterollen og mellommann statusen til Kristus blir erstattet av Den romersk katolsk kirke og blir midlet ved at de såkalte Guds folk blir frigjort for straffen for sine synder. Dette er blasfemisk av Roma som minsker kraften og æren og tilstrekkeligheten av korset. Alle romerske katolikker burde slutte med å se til kirken som et middel til frelse og/eller et middel til utfrielse fra straff. Isteden burde Den romersk katolske kirken se til Jesus alene for tilgivelse av sine synder.

• ”For vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved troen, uten lov-gjerninger.” (Rom 3:28)
• ”Hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig.”( Rom 4:3)
• ”Annerledes er det med den som ikke har gjerninger, men som tror på ham som erklærer den ugudelige rettferdig. Han får rettferdigheten tilregnet fordi han tror.”( Rom 4:5)
• ”Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.” (Rom 5:1)
• ”Når vi nå er blitt rettferdige ved Kristi blod, hvor mye mer skal vi ikke da gjennom ham bli frelst fra vreden!” (Rom 5:9)
• ”For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.” (Ef 2:8)

Problemet med avlat

Den soleklare vanskeligheten med avlat er at den overflødiggjør korset. Det var Jesus som tok på seg vår straff. Han tok vår plass så vi ikke behøver å lide noen straff for våre synder slik at vi er rettferdige for Gud. VI sier ikke at synd  ikke har konsekvenser og straff. Vi sier at vi blir gjort rettferdige for Gud ikke ved våre anstrengelser men ved Kristi lidelse.
Jes 53:4-6: ”Sannelig, våre sykdommer har han tatt på sig, og våre piner har han båret; men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. 5 Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, for at vi skulde ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. 6 Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei; men Herren lot våres alles misgjerninger ramme ham.”

Det  II. Vatikan konsil, side 63 sier at ”skjærsilden er et sted hvor vi straffes for våre synder.:” Sannheten har blitt guddommelig åpenbart at synder følges av straff. Guds hellighet og rettferdighet påfører det. Synd må sones. Det kan gjøres her på jorden igjennom lidelse, sorg og prøvelser her i livet og fremfor alt igjennom døden. Hvis ikke må den sones for i det neste liv med ild og plager eller rensende straff. Avlat har bare betydning i Den katolske kirke på grunn av den ubibelske læren om skjærsilden, som Den romersk katolske kirke lærer er et sted for straff hvor folk kan sone sine synder (KKK 1475)

Sone er et uttrykk som assosieres med fjerne, renselse, eller forlatelse av synder.¹Paul J. Achtemeier, Harper’s Bible Dictionary, San Francisco: Harper and Row, 1985. Men hvordan kan et menneske rense seg eller sone for sine egne synder? Det kan han ikke!  Om det hadde vært en måte vi kunne rense oss selv for våre synder ville Gud ha gitt oss den måten.

”Jeg akter ikke Guds nåde for intet; for er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død forgjeves.” (Gal 2:21)

Altså på grunn av læren om skjærsilden, foreløpig straff kommer læren om avlat – et middel hvorigjennom en persons straff vil bli redusert pga denne personens egen lidelse. Dette er en forferdelig lære siden den reduserer kraften og æren av korset og lærer at vi kan sone for våre egne synder, istedenfor å stole på Kristus alene for dette. Den romersk katolske kirke trenger å tilbakekalle sin falske lære og oppfordre sine medlemmer å se til Kristus alene og ikke til sin egen lære, presteskap og krikens skattkammer, sine sakramenter eller sine regler og forskrifter for å frelse skjeler.

Avlat er ikke bibelsk.